Hva betyr selve dåpshandlingen etter ditt syn, altså: 1) Hva symboliserer den, og 2) hvilken rolle spiller den fysiske handlingen? Med andre ord, hvorfor vil Gud at vi skal døpe?

Det som ofte skaper problemer for sameksistens, er de oppfatningene som fungerer definerende i et fellesskap, en organisasjon eller en bevegelse. De som stiller spørsmål med disse, går over fra å være «en av oss» til å være «en av de andre». Dersom du stiller spørsmål ved troendes dåp, kan du ikke være baptist, dersom du tror at tegn og under hører aposteltiden til, sliter du i en karismatisk menighet. Slike definerende punkter har også en tendens til å sementere forskjeller, slik at man aldri kommer til enighet.

Jeg har lært å sette pris på fellesskap som ikke fungerer slik, og tror det er helt nødvendig hvis hver generasjon skal få dannet seg sine egne overbevisninger i stedet for «nedarvede».

Samtidig lærer bibelen at menigheten skal underordne seg de eldste. Som kjent er det i spørsmål hvor man er uenige at underordning kommer inn i bildet. I viktige spørsmål og spørsmål som angår praktiske ting tror jeg det må være én linje, men de som stiller spørsmål med denne må tas på alvor og høres.

Når det gjelder problemer med sameksistens i dåpsspørsmålet, har det muligens med konsekvensene av det enkelte standpunkt å gjøre: Dersom du ser dåpen som et sakrament, betyr det at husstandsdåp og troendes dåp frarøver små barn nåden. Dersom du ser dåpen som knyttet til individuell omvendelse og disippelskap, frarøver den dem som døpes som små den personlige opplevelsen av å «la seg døpe». Dersom du står for husstandsdåp, ser du kanskje troendes dåp bare som en forsinket versjon av det samme, og har dermed mindre problemer med det?

Jeg mener imidlertid at det ikke er noe nytt i det du her legger fram. Det er et tradisjonelt troendes dåpssyn. Og flere av oss har gått gjennom grundige prosesser i lesning og bønn på dette og har endt på en annen praksis (hustandssdåp). Jeg synes fortsatt det ikke er nødvendig å bygge opp unødvendige motsetninger mellom disse synene, som helt fundamentalt følger samme grunnsyn på dåpens innhold. Det er et større problem når en tillegger selve handlingen «magi», dvs gjenfødelse og hokus pokus.

Disse som tydeligvis ble døpt i forkant av denne talen; var det ungdommer og voksne som ikke er døpt tidligere? Spørsmålet om gjendåp er ikke berørt. Hvordan ser du på det? Vil en husstandsdåp være «vranglære» eller betinge «gjendåp» om en skal oppfattes som lydig og «rett innsatt» som disippel i voksen alder?

Noen problemstillinger reiser seg også vedrørende troendes dåp. Når er en klar for dette? Det du legger fram betinger en ganske stor grad av modenhet og bevissthet på sin kristne bekjennelse. Hvor mange ungdommer har en slik fundamental overbevisning? Døpes de for tidlig? Og hva er konsekvensen for menigheten eller Herren når det skjer? Hvis en da lever et liv som ikke er Herren verdig og kanskje vender seg bort fra menigheten og Herren i ord, tanke og handling, og deretter vender tilbake; skal en da døpes på nytt?

Jeg ser det som helt riktig at en lar seg døpe hvis en ikke allerede er døpt. Finner det imidlertid problematisk at den som er vokst opp i et kristent hjem og døpt som barn, skal døpe seg på nytt. Nå kan en jo velge å si at den første dåpen bare var tull og et uttrykk for at ikke foreldrene visste bedre, men jeg synes en da tillegger dåpen vel mye vekt. Det blir fort et såkalt bekjennelsesspørsmål. Det er det forsåvidt i en forstand (slik som utlagt i din tale), men jeg finner det vanskelig å forsvare at en skal ha en fasit på dette i en kristen forsamling der det er ulike syn.

Hvis det er veldig viktig for en kristen forsamling å lande på det synet som her forkynnes, hvorfor formulerer da Paulus seg så advarende i 1. Kor. 1, der han nærmest uttrykker lettelse over ikke å ha døpt så mange. Han nevner imidlertid Stefanas` hus. Ikke bare Stefanas eller hans kone eller voksne sønner eller døtre, men Stefanas` hus. Jeg har fundert litt over hvorfor ikke Paulus her nytter anledningen til å presisere at det kun var bekjennende voksne kristne han døpte…og hvorfor han heller ikke gjør det de andre steder han har anledning. Han skriver først og fremst om dåpens innhold og ikke dens form; og slik er del vel også hos de andre apostlene.

Gal 3:27: Gjelder dette kunne troendes dåp eller kan det ikke like gjerne gjelde den som er døpt som barn? Det å ikle seg Kristus.

Apostel Gjerningen har sammensatt praksis. Det er ikke entydig fra denne boken hva som er riktig dåpspraksis, sålangt jeg kan se, selv om hovedtendensen naturlig nok er troendes dåp etterhvert som evangeliet skrider fram. Vi er imidlertid i en annen situasjon menighetsmessig.

Jeg er overbevist om at Herren kun har et syn på dåpens innhold og det tror jeg vi kan enes om. Hva om det ikke finnes et syn på dåpspraksis? Hva om det er slik at både dåp av husstand og troendes dåp burde være praksisen i en kristen menighet, alt etter om du er født inn i en kristent hjem og menighet, eller om du er «utenfor» og kommer inn? Kanskje det egentlig er såkalt barnevelsignelse (en underlig konstruksjon egentlig, men helt naturlig med tanke på å be for nyfødte medlemmer av en menighet – men ingen bibelsk berettigelse egentlig…) som burde tas bort og at vår praksis burde vært barnedåp og troendes dåp? Kanskje trår vi helt feil hvis vi skal bli overbevist (slik mange sier med deg) om at det kun er troendes dåp som gjelder (det er nemlig det du egentlig sier – du mener ikke at vi skal gå innfor Herren sammen g komme ut av lønnkammeret med et barne- eller husstandsdåpssyn).

Hadde Palus, Peter, Jakob, Judas eller Johannes vært klinkende klar på hva som er praksisEN i den kristne menighet, så hadde det nå vært en ting. Sålenge jeg ikke har blitt overbevist om det, heller jeg til min antydning over. Synes flere burde fått opp øynene for barnedåpen i en kristen forsamling, som jeg finner langt mer naturlig enn barnevelsignelse (ikke misforstå – det er fint nok det, altså).

Kan hende vi på reformert hold har tenkt helt feil om dette; at det er et enten eller. Jeg har forøvrig aldri falt for den fristelsen (annet enn en periode fra jeg var ca 17 til 21 da nyanser var et fremmedord) til å tro at det kun er 1 praksis som er riktig her. Hvis far og mor vil følge Herren, er det heller ikke unaturlig at barna døpes. Hvis unge eller voksne «rives» rett ut av hedningentilværelsen, er det helt naturlig å ha et før og nå, dvs vise det offentlig gjennom dåp. Har en helt annen betydning, som du selv nevner, i f.eks. muslimske land og dette kan sammenlignes med deler av det som skjer i Ap.gj, sålangt jeg kan se.

Jeg tror ikke det er riktig av oss å presse fram det såkalte ENE synet i denne sak. Kanskje må Herren vise oss at det ikke er riktig å forfekte kun en praksis? Det er jo det dette handler om. Det fundamentale synet på dåpen vet jeg ikke om vi er så uenig om, dvs dåpens innhold. Det ville overraske meg.

Noe av uenigheten vedr dette «på vår side» er tilnærmet akademisk og jeg har selvsagt respekt for det du sier i din tale, David, men mener fortsatt at det innen rammen av det du her står for og det eks jeg står for, ikke bør lages unødvendige problemer for sameksistens. Dette kommer oftest fra «ditt hold» da det ser ut til at den som tar et bevisst og tydelig standpunkt for troendes dåp, i noen tilfeller får problem med å sameksistere med andre med samme plattform uten samme praksis. Da synes jeg det i praksis blir veldig likt den intoleranse/manglende respekt flere av oss tidligere tider har opplevd fra luthersk hold. Det synes jeg er trist og splittende; hvis det blir konsekvensen av din tale, for å si det slik.

Når det gjelder svaret på nr. 3, er det helt sikkert avhengig av hvor viktig man synes det det gjelder er. Antar at talen min om dåpen gir en liten pekepinn om hvorfor jeg synes dåpen er veldig viktig. Men dåpsdebatten kan vi jo heller ta under den bloggposten…

@John Roger: Det du sier illustrerer vel at vi er nødt til å ta tak i en del av disse spørsmålene. Spørsmålet om gjengifte er et godt eksempel på noe som har svært direkte konsekvenser både i menneskers privatliv og menighetsliv.

Stilig med litt tankearbeid rundt disse ting.
Når det gjelder vanskeligheter rundt praksis synes jeg nok faktisk at spørsmålet om gjengifte er det vanskeligste å forholde seg til.

Angående dåpen er nok vår praksis lik det Svein beskriver. Det jeg oppfatter som et «vannskille» i dåpsspørsmålet er faktisk om man mener arvesynden er domsgrunnlag eller ikke. Fordi det er så vesentlig i et så viktig spørsmål som forståelsen av forsoningens utstrekning (betydningen av den siste Adam).

1. Selvsagt enig!

2. Egentlig enig her også, og jeg brukte dette som eksempel, selv om det skinner gjennom at jeg har tro for og vi har praktisert husstandsdåp. For oss har det vært en stor velsignelse.

3. Her er jeg nok uenig. Ikke i at vi skal be om Guds lys og veiledning, men at det er nødvendig å stå for et tydelig syn utad. Rett forstått er ikke spørsmålet avgjørende nok for enheten iblant oss. Jeg ser at flere som kommer inn ønsker at det skal være slik, men da vel og merke deres dåpssyn. Her ligger kimen til splittelse hele veien. Jeg har ikke et godt svar på utfordringen, annet enn at jeg tror en menighet an leve bra med ulik syn og praksis på dette spørsmålet, bare en er tydelig på hva en ikke står for (les: Luthersk dåpssyn).

Tror jeg må svare i flere deler:
1. Dersom vi to var ledere og/eller lærere i samme menighet, mener jeg vi hadde hatt en plikt til å forsøke den veien jeg skisserer. Kanskje hadde vi da blitt enige? Dersom utgangspunktet er «dette har kristne kranglet om i 2000 år, så dette blir vi aldri enige om», kan det hende sannsynligheten er mindre enn om utgangspunktet er et sterkt ønske og tro til Gud om at han kan skape denne enigheten. Enig? Kan det være at den veien jeg skisserer ikke er blitt prøvd så ofte?

2. Når det konkret gjelder forholdet mellom husstandsdåp og troendes dåp, oppfatter jeg ikke at disse to praksisene deler samme syn på innholdet i dåpen. Mitt syn på dåpen knytter den opp til disippelskap, og disippelskap knytter jeg til individuell omvendelse og overgivelse. Dette får konsekvenser for både tidspunkt og form. Er imidlertid helt enig i at det virkelige og vesentlige spørsmålet er hva dåpen er. Men jeg har tatt feil før…

3. Dersom ledere i en menighet ikke klarer å komme til en felles forståelse av hva som er rett praksis i en del av de spørsmålene jeg nevner (for meg er dåp et så viktig spørsmål), tror jeg de ihvertfall utad bør stå for ett syn. Dersom det ikke er mulig, og bønnen om «enhet i tro» ikke blir besvart, er det kanskje bedre at den ene parten forlater lederskapet?

Til slutt: Synes ikke synet på skilsmisse/gjengifte uten videre kan sammenlignes med forholdet til alkohol.