I dag var det bare fint vær innendørs...

I dag morges takket jeg Gud for at vi lever i et land med frihet og rettsstat. Den friheten vi lever i er ingen selvfølge for store deler av verdens befolkning, og derfor er det god grunn til å feire 17. mai!

Men dette året falt 17. mai og Kristi himmelfartsdag på samme dag. Det minte meg på at jeg har et annet statsborgerskap enn det norske, og en annen konge enn Harald. Paulus forkynte nemlig  slik at folk fikk inntrykk av at «en annen er konge, nemlig Jesus.» (Apg  17:7) Til menigheten i Filippi sier han: «Men vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus.» (Fil 3:20)

Det at Jesus for opp til himmelen har nemlig avgjørende betydning for hele universet, intet mindre: «Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias» (Apg 12:36)

Det fins et rike som aldri tar slutt, med en rettferdig og vis hersker, som aldri dør. Norge kan gå under, grunnloven kan fjernes, uretten kan ta overhånd. Likevel står dette fast:
«Men i disse kongenes dager skal himmelens Gud opprette et rike som aldri i evighet skal gå til grunne og ikke bli overgitt til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle de andre rikene, men selv skal det bestå til evig tid.» (Dan 2:44)

Her er det vi venter på, og som hele skaperverket lengter etter:

«Jeg så i mine nattsyner, og se!
– med himmelens skyer
kom en som var lik en menneskesønn.
Han gikk bort mot den som var gammel av dager
og ble ført fram for ham.

Han fikk herskermakt, ære og rike
så alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene ham.
Hans herskermakt er en evig makt
som ikke skal forgå.
Hans rike går aldri til grunne.» (Dan 7:13-14)

Gratulerer med dagen!

• Frelse: Er det frelse i dåp/nattverd? Kan man ta imot Jesus som frelser uten å ta imot ham som herre? Kan man miste frelsen? Hva skjer med dem som ikke tror? Hva skjer med dem som ikke har hørt om Jesus?
• Nattverd: Minnemåltid eller nådemiddel?
• Dåp: Troendes dåp eller barnedåp? Hvis barnedåp, familiedåp («husholdningsdåp») eller kirkelig dåp? Hvis troendes dåp, hva med gjendåp?
• Skilsmisse: Tillatt? Hvilke grunner er i så fall gyldige? Hva med gjengifte? Hvilken betydning har det om skilsmissen fant sted før man ble en kristen? Hva med dem som allerede er gift på ny?
• Kjønnsroller: Er noen tjenester bare forbeholdt menn? I så fall hvilke? Skal en kvinne tildekke hodet når hun ber eller taler profetisk? Er det noen sammenheng hvor hun ikke skal si noe? Kulturelt begrunnet?
• Karismatikk: Er de karismatiske gavene noe som hører aposteltiden til, eller kan vi forvente å se dem i virksomhet i dag? Alle, i så fall? Hvordan ser de ut i praksis?
• Menighetstukt: Fins det situasjoner der et menighetsmedlem skal ekskluderes? Hvilke, i så fall, og hvordan?
• Lederskap: Pastor/prest, eldste, eller ingen av delene? Hvordan velges de ut? Hvilken autoritet har de?
• Omgang med alkohol: Måtehold eller avhold?

Listen kan helt sikkert gjøres lenger, men den er lang nok til å ta motet fra noen og enhver. Er ikke dette også viktige spørsmål? Hva gjør vi med det faktum at vi er uenige om slike spørsmål, kanskje også innad i samme menighet?

Når to personer er uenige, finnes det i praksis tre mulige løsninger: Skilsmisse, kompromiss, eller enighet.

Skilsmisse

Det å skille lag er en relativt enkel måte å fjerne en konflikt på, men den er ofte smertefull. Det vanskelige spørsmålet er om det er rett for kristne, som er ett i Kristus, å skille lag på grunn av uenighet. Samtidig er det veldig vanskelig å leve sammen dersom man er uenige om grunnleggende ting.

Kompromiss

Som oftest ender man opp med å bli enige om å være uenige. Det høres kanskje fint ut, men er ikke uproblematisk: Ofte er det i praksis flertallet som får viljen sin i slike tilfeller, noe som skaper frustrasjon hos mindretallet. Andre ganger klarer man å diskutere seg frem til en løsning som begge parter kan akseptere.

Mye viktigere er det faktum at begge disse løsningene har et felles problem: Det fins en tredje part, nemlig Gud. Både vi selv og menigheten tilhører ham. Hvordan vet vi om han kan akseptere kompromisset vårt? Er det ikke ofte han som blir sittende igjen med svarteper etter at vi har forhandlet ferdig?

Enighet

Jeg vil slå et slag for enighet, både fordi jeg tror det er Guds vilje, og fordi det er mulig:

Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme tanke. For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. (1Kor 1:10-11)

Hva er årsaken til at spørsmål som de som er nevnt lenger oppe ofte fører til bitterhet, strid, baktalelse og splittelse?

Er motparten problemet?

Et vanlig reaksjonsmønster er å se det slik at motparten har et problem: De er uopplyste, uåndelige, kranglevorne, eller i verste fall, ondskapsfulle. Alt dette kan jo stemme i visse tilfeller, men kan det ikke ofte være at de ganske enkelt ikke forstår hva du sier? Kan det være at du er for dårlig til å forklare?

Kan det kanskje hende at det er du som tar feil? Eller at begge tar feil? Har du tatt feil før? Hvor lang tid brukte du på å finne det ut? Kan det være at begge trenger tid?

Er målet ditt å overbevise, eller bare å overtale? Har du et brennende ønske om at de andre må se det du har sett, eller vil du bare ha rett og vinne diskusjonen? Handler det om Gud og din neste, eller handler det om deg selv?

Er Bibelen problemet?

Har Gud uttrykt seg for uklart? Det er det vi ofte sier, om enn ikke med ord, så med praksisen vår. I praksis er vår forstand, vår såkalt sunne fornuft, blitt den endegyldige målestokken for hva vi praktiserer: Forstår vi ikke det som står skrevet, eller enda verre, forstår vi ikke vitsen med det («Hallo, vi lever jo i 2012!»), så lar vi det bare ligge.

Burde vi ikke først ryddet bort de enorme «hvite flekkene på kartet» vi har i forhold til Bibelen? I praksis er det bare en liten brøkdel av den som er i bruk, og det som er i bruk, blir ofte tatt helt ut av sin sammenheng. Kanskje det er vår mangel på kunnskap som er problemet? Eller er det viljen til å være lydig mot det som står skrevet som mangler?

En enda bedre vei

Egentlig har vi et felles problem når vi er uenige, fordi vi ikke oppfyller det Paulus formaner oss til, nemlig å «være fast forenet i samme sinn og samme tanke». Dermed har vi et felles bønneemne vi kan gå til Guds trone med. Hva om vi prøvde det? I ydmykhet bøye kne sammen og bekjenne vår manglende evne til å komme til enighet om hva som er hans vilje? Be ham om å vise oss hva i oss som hindrer?

Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den.  Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier. (Jak 1:5-8)

Deretter kan vi sette oss ned med en åpen Bibel, og granske sammen. Kanskje da underet skjer, at sløret blir tatt bort, og vi ser både herligheten og meningen med det Gud har sagt.

Dåpen er et av de emnene ihvertfall vi som beveger oss i bedehusland har en tendens til å feie under teppet: Vi vet at det er mange syn på saken, og for å unngå konflikt, unngår vi å snakke om det.

Men hvordan skal vi oppfylle misjonsbefalingen uten å døpe? Er dåpen virkelig så uvesentlig i den store sammenhengen at vi kan ta oss råd til å ignorere den?

Jo lenger jeg har levd som en kristen, jo mer er jeg blitt overbevist om at dåpen, og det den står for, har avgjørende betydning. Derfor var det du kan lytte til nedenfor en lenge forberedt tale.

Setter veldig pris på kommentarer og innspill fra dere som tar dere tid til å lytte. «… de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.» (Apg 17:11)

Tenk over dette: Gud har bare ett dåpssyn! Han er den som ikke får viljen sin, om vi ikke ydmyker oss og setter oss ned sammen og ber ham om å vise oss hva det synet er…

Midt på sekstitallet skulle den amerikanske taleren med det velklingende navnet Paris Reidhead holde en bibeltime på et sommerstevne. Mens han gjorde de siste forberedelsene, fikk han en sterk følelse av at han skulle tale om noe annet enn det han hadde forberedt. Han skriblet noen stikkord på en konvolutt angående et emne han hadde tenkt på en stund, samt henvisningen «Dommerne 17«.

Resultatet ble en tale som gikk fra hånd til hånd over hele verden via kassetter, CDer, og senere internett. Jeg fikk den på en kassett fra en kamerat midt på nittitallet, og den gjorde et uutslettelig inntrykk.

Jeg har senere funnet ut at jeg nok ikke kan stå inne for alt Paris Reidhead stod for, og at hans forkynnelse ellers kanskje ikke er av samme kvalitet. Jeg har til og med funnet ut at han kanskje går litt for langt i noe av det han sier i denne talen. Likevel tror jeg den bærer preg av inspirasjon, ikke slik at den står på linje med Guds ord, men at Guds ord og Guds Ånd fikk prege den på en helt spesiell måte. Den tar nemlig et oppgjør med en kristendom som bare handler om meg…

Hør den, og døm selv!

(Videoen er tekstet: Klikk på knappen med trekantsymbolet nederst til høyre i videoen, og deretter «CC», dersom du har problemer med den litt dårlige lyden. Du kan også lese talen her, eller la Google gjøre et forsøk på å oversette den til norsk her.)

«Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot Ordet med all godvilje, og gransket hver dag i Skriftene om det forholdt seg slik som det ble sagt.» (Apg 17:11)

«… prøv alt, hold fast på det gode. Hold dere borte fra all slags ondt.» (1Tess 5:21-22)