«… du har gitt ham makt over alt kjød, for at han skal gi evig liv til alle dem som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.»
Joh 17:2–3
By: Miguel Angel
Mange kunstnere har gitt oss dypt ærlige beskrivelser av den tomheten og meningsløsheten de opplever. En av disse er Freddie Mercury, vokalisten i engelske Queen. På slutten av et liv med stor suksess spilte han inn sangen som begynner slik:
Empty spaces — what are we living for?
Abandoned places — I guess we know the score
On and on, does anybody know what we are looking for?
Seks uker etter at singelen ble sluppet døde han av følgene av AIDS, 45 år gammel.
The show must go on
The show must go on, yeah
Inside my heart is breaking
My make-up may be flaking
But my smile still stays on
Whatever happens,
I’ll leave it all to chance
Another heartache, another failed romance
On and on, does anybody know what we are living for?
Hva er det å leve? Medisinsk sett er du levende dersom hjertet slår og det er hjerneaktivitet. Men er det livet? Trenger ikke liv et innhold for å være liv?
Ikke langt under overflaten, selv i det mest vellykkede liv, ligger en nagende tomhet, en tomhet som i mørke stunder trenger seg på og for mange gjør hele livet meningsløst. Den kan døyves, men den forsvinner ikke. Kanskje er det slik virkeligheten er — livet er tomt og meningsløst?
Salomo beskriver livet «under solen», det vil si et liv levd uten evighetsperspektiv slik: «Tomhet og atter tomhet, sier Predikanten, tomhet og atter tomhet! Alt er tomhet.» (Pred 1:2). Etter å ha prøvd å fylle livet sitt med alle slags gleder, endte han opp med å si: «Da fikk jeg avsky for livet. Det var ondt i mine øyne, alt det som skjer under solen. For alt sammen er tomhet og jag etter vind.» (Pred 2:17).
Finnes det håp? Er det noen der som kan gi svar på Freddie Mercurys fortvilede spørsmål?
Evig liv
Apostelen Peter skriver: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte.» (1Pet 1:18– 19). Jesus døde altså ikke bare for å befri oss for straffen for et syndig liv, han døde også for å befri oss fra å leve et tomt og meningsløst liv — for å gi oss evig liv.
Hva er evig liv? Noen forbinder det med et uendelig langt liv, andre med evig glede i himmelen etter dette livet. Men vil ikke et uendelig langt liv bli dødsens kjedelig i lengden? Og hva skal vi fylle tiden med i evigheten? Johannes, en annen av Jesu disipler sier: «Den som tror på Sønnen har evig liv» (Joh 3:36). Mange år senere skriver han: «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn» (1Joh 5:11–13).
Vi har altså allerede evig liv, dersom vi tror på Jesus Kristus. Det evige livet har allerede begynt. Hva er innholdet i dette livet? Hva er det som gir det mening, som gir det livskvalitet?
Jo, det evige livet består i å kjenne Far, og å kjenne ham han utsendte, Jesus Kristus.
Apostelen Paulus møtte den oppstandne Jesus på vei til Damaskus. Slått til bakken og blindet av det sterke lyset stilte han spørsmålet som fra nå av skulle karakterisere hele livet hans: «Hvem er du, Herre?» (Apg 9:5). På slutten av sitt liv skriver han: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt […] så jeg kan få kjenne ham […] Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.» (Fil 3:8–12).
Tenk!
Det evige livet, livet med mening og innhold består altså i kunnskap — i det å kjenne en person, å kjenne tankene hans, planene hans, holdningene hans, følelsene hans, hva han liker, hva han misliker. Livet består i å forstå. Hvor sårt det er å ikke bli forstått av den du elsker! Gud og hans Sønn lengter etter å kunne dele alt med oss, å ha fellesskap med oss.
Jesus sier til disiplene sine: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere.» (Joh 15:15). Han vil ha et fortrolig vennskap med oss, som Abraham hadde med Gud: «Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre?» (1M 18:18). Eller Moses: «Og Herren talte til Moses ansikt til ansikt, som når en mann taler med sin neste.» (2M 33:11).
For å kjenne en person, må du vite noe om vedkommende. Uten kunnskap, intet kjennskap. Gud har gitt oss Bibelen som en utømmelig kilde til kunnskap om ham. Men å tilegne seg denne kunnskapen krever innsats, det krever at vi anstrenger de små grå som Gud har gitt oss, selvsagt i fullstendig avhengighet av ham. Det største budet er: «Du skal elske Herren din Gud,» og det blant annet «av all din forstand.» (Luk 10:27).
Med andre ord: Les i Bibelen, gransk den under bønn, diskuter den med andre, lytt til undervis-ning, «kjøp forstand for alt ditt gods!» (Ord 4:7). Har du ikke fått utdelt så mye forstand? «Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir en-foldige forstand.» (Sal 119:130).
Teoretisk kunnskap om en person er imidlertid langt fra det samme som å kjenne personen: Mange har enorm kunnskap om en musiker, en idrettsstjerne, en kongelig, ja til og med om Gud, men de kjenner ham ikke. For at dette skal oppstå, kreves det et personlig forhold: Man må tilbringe tid sammen. Spise sammen, arbeide sammen, sørge sammen, glede seg sammen, hvile sammen.
Vi skal nemlig elske med forstanden vår.
Lev!
Johannes, Andreas, Peter og de andre disiplene kunne ikke bare plugge i MP3-spilleren sin og lytte til en tale av Jesus mens de renset garnene sine etter nattens arbeid. De måtte følge Jesus, være med ham dit han gikk, møte mennesker sammen med ham, kort sagt leve sammen med ham dersom de ville høre undervisningen hans. Paulus ber for de kristne i Kolossæ at de «må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud» (Kol 1:9–10). Kunnskapen om Jesus er uløselig knyttet til det praktiske — den handler jo om liv, og hva er liv uten at det er bevegelse?
Gjennom å ta med oss kunnskapen om ham inn i hverdagen, ved å gå på jobb eller skole sammen med Jesus, gå tur i fjellet sammen med Jesus, leve familielivet sammen med Jesus, oppleve motgang sammen med Jesus, hjelpe naboen sammen med Jesus, vokser kunnskapen til modenhet, og det oppstår noe som kommer til å vare i evigheten: Et liv levd i samfunn med Far og hans Sønn, med felles erfaringer som knytter tette, dypt personlige vennskapsbånd med den Høyeste!
Du preges av dem du er sammen med. Jesus brydde seg om dem rundt seg. Han så nøden, og han gjorde noe for å lindre den. Han så spørsmålene, og han gjorde noe for å besvare dem: «Da han steg i land, fikk han se mye folk. Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Og han begynte å lære dem meget.» (Mark 11:34)
Kjenner vi ham, ligner vi ham.
Et fruktbart liv
«Tenk på dette, lev i dette, for at din framgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (1Tim 4:15–16)
Det er for sent å gi Freddie Mercury svar på spørsmålet hans. Men kanskje livet mitt og ordene mine kan være med å gi svar til en av de mange andre?