adam eve photo

Dette ble skrevet for niendeklassinger i 1997/98, og forfatteren var selv nokså ung den gang. Stykket er bare lettere redigert. Kommenter gjerne!

Kanskje har du hørt det? «Nyt livet! Prøv deg fram!» . Og ikke minst; «Har du lyst, har du lov!» Er det ikke dette budskapet som treffer oss over alt? Den ene amerikanske serien etter den andre ruller over skjermen — og alt dreier seg egentlig bare om én ting.

Hva sier Bibelen egentlig om forholdet mellom mann og kvinne? Hvor kommer alle disse følelsene fra? Hvorfor tiltrekkes mennesker av det motsatte kjønn? Hvordan er «trafikkreglene»? Hvordan kan noe vakkert være galt?

Vi begynner «i begynnelsen».

I Guds bilde

«Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. […] Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. […] Og Gud så alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» (1. Mosebok kap. 1, v. 26, 27 og 31.)

«[Jesus] svarte og sa: «Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne, og sa: ‹Derfor skal mannen forlate far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød»? Derfor, det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille.›» (Matteus’ evangelium, kap. 19, vers 4–6)

Her ser vi at Gud i begynnelsen skapte mennesket slik at det skulle være et bilde av Gud. Men hva er nå egentlig et bilde?

Når du ser på et fotografi, kan du peke på det og si: «Der er jeg!» Men alle vet at det ikke er deg — det er bare et bilde av deg. Det viser hvordan du ser ut.

I Bibelen leser vi at Gud er usynlig. Ingen kan se ham. Men mennesket ble skapt for å være et bilde av Gud, slik at man skulle kunne se på mennesket, og si: «Slik er Gud.» For at dette bildet skulle bli fullstendig, skapte Gud to mennesker: En mann, og en kvinne. Hvorfor?

Bibelen framstiller Gud som en far, med en fars egenskaper. Når det er tale om Gud, blir ordet «han» brukt. Men samtidig har han også en mors egenskaper: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg.» (Profeten Jesaja, kap. 49, v. 15).

Ett av ordene som brukes om Guds kjærlighet i det gamle testamentet betyr egentlig «livmor». Gud sammenligner sin kjærlighet med den kjærligheten en mor har til barnet sitt som ikke er født.

Bildet blir ødelagt

Når vi leser videre i Første Mosebok, leser vi noe veldig trist: Mennesket gjorde opprør mot Gud. Eva, ble forført til å være ulydig mot Gud, mens Adam, som selv hadde hørt Gud si at det var forbudt å spise av dette ene treet, han var ulydig med vitende og vilje.

Slik ble mennesket en fallen skapning. Bildet var ødelagt.

Alle mennesker som stammer fra Adam er ikke lenger i Guds bilde, men i Adams bilde — en opprører mot Gud: «Dette er boken om Adams ætt: På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds liknelse, til mann og kvinne skapte han dem, og han velsignet dem og gav dem navnet menneske på den dag de ble skapt. Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde.»

Et nytt bilde

Men Gud hadde allerede løsningen klar: Han skapte et nytt menneske — som aldri kom til å synde: Jesus. Guds sønn ble et menneske (han var samtidig Gud). «Han er et bilde av den usynlige Gud.» Alle kan se på ham og si: «Slik er Gud!»

Alle mennesker som stammer fra ham — alle som tror på ham og har ham som Herre — er også nye mennesker, de er født på nytt. Dermed kan de også være et bilde av Gud i måten de lever livene sine på. (Paulus’ brev til menigheten i Roma, kap. 5, v. 12–21).

Men Jesus har også en brud. Derfor var det Gud skapte to sorter mennesker: De skulle være et bilde av Guds sønn og bruden hans.

Jesus fortalte en gang en lignelse, en fortelling om en konge som stelte i stand bryllup for sønnen sin. Han fortalte også om gjestene i dette bryllupet. (Matteus’ evangelium, kap. 22, v. 1–22).

Men etter å ha hørt denne fortellingen, må disiplene ha lurt fælt: «Hvem er bruden i dette bryllupet?»

«Jo, dette er en stor hemmelighet», sier Paulus mange år senere, «men jeg skal fortelle dere hvem det er:»

«‹Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.› Denne hemmeligheten er stor — jeg taler her om Kristus og menigheten.» Menigheten — det er alle kristne fra pinsedag til Jesus kommer igjen og henter bruden sin.

Hvordan bildet skulle være

I Første Mosebok leser vi at Gud skapte mannen (Adam) først. Så lot han Adam få se alle fuglene og dyrene på jorda, og lot ham sette navn på dem.

Men da Adam var ferdig, følte han seg veldig ensom: Han hadde sett at alle dyr og fugler var skapt i par, hann og hunn. «Men for seg selv fant mennesket ingen medhjelp som var hans like.»

Gud visste dette på forhånd, og han hadde allerede sagt: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.» (1. Mosebok, kap. 1, v. 18).

Så skapte Gud kvinnen, Eva, av et stykke av mannen. Da Adam fikk se henne, ble han jublende glad: «Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt.» (kap. 1, v. 23).

Endelig hadde han funnet et annet menneske, som passet akkurat for ham!

Ett kjøtt

Slik har Gud tenkt det: Mannen skal forlate far og mor og holde seg til sin hustru. Det betyr at når han har funnet den rette, må hun bli hans før han kan leve sammen med henne. Ekteskapet er med andre ord en offentlig sak. Dette kalles å gifte seg.

«Å holde seg til» betyr bokstavelig oversatt «å være limt sammen med». De to skal holde sammen i tykt og i tynt — de skal være uatskillelige resten av livet, sier Jesus.

De skal dele alt, både gleder og sorger. De skal være nærmere enn venner — de skal være «ett». «Så er de ikke lenger to, men ett kjød.»

Gud har gitt mann og kone en spesiell, vakker måte å vise sin kjærlighet mot hverandre, som bare de to skal dele. «— og de to skal være ett kjød.» Bibelen kaller dette blant annet «å kjenne» hverandre — fullt ut.

I det nye testamentet kan vi lese mer om dette: «Mannen skal gjøre mot hustruen det han skylder henne, og det samme skal hustruen gjøre mot mannen. Hustruen rår ikke over sitt eget legeme, men mannen. På samme vis rår ikke mannen over sitt eget legeme, men hustruen.» (Paulus’ første brev til menigheten i Korint, kap. 7, v. 3–4).

En mann har fått en kropp av Gud som han skal gi til én kvinne — sin hustru. En kvinne skal gi seg til én mann — hennes mann.

I Bibelen finner vi et kjærlighetsdikt som skiller samlivet mellom en brudgom og bruden hans. Der står det: «La oss gå tidlig til vingårdene. La oss se om vintreet er sprunget ut, og om granateplene blomstrer! Der vil jeg gi deg min kjærlighet. Alrunene dufter, og over våre dører er alle slags utsøkte frukter, både nye og gamle. Min elskede, jeg har gjemt dem til deg.» (Salomos høysang, kap. 7, v. 12–13).

Her ser vi at samlivet mellom mann og kone er ment å være en oppdagelsesreise, der man stadig finner nye «utsøkte frukter» i tillegg til de gamle. Å «bli kjent» med ektefellen er ment å vare hele livet.

Denne mest nære måten mann og kone kan vise kjærlighet mot hverandre på, har Gud velsignet, slik at det blir født barn til verden på grunn av det. Et barn som de to har sammen, som er en del av begge to, og som knytter dem enda tettere sammen.

Guds ideal for kvinne og mann

I Bibelen kan vi lese mye om hvordan Gud har tenkt at kvinner og menn skal leve, både i Guds lover og i mennesker som er forbilder.

Et av disse forbildene finner vi i historien om Isak og Rebekka. Den kan vi lese i Første Mosebok, kapittel 24.

Rebekka

I denne historien ser vi noen av Guds idealer for en ugift kvinne — og dermed også for en ugift mann. Abraham sendte ut en tjener for å finne en brud til sønnen sin.

Han fikk beskjed om to ting av Abraham: Kvinnen skulle være av Abrahams eget folk, og hun måtte selv ville bli med.

Abraham hadde flyttet langt bort fra hjemlandet sitt, til et land som het Kanaan (der Israel ligger i dag). I det landet bodde det mange forskjellige folkeslag. Disse bad til alle mulige slags avguder, og gjorde ting som Gud sa at var avskyelige. Abraham bad til den «eneste sanne Gud». Derfor skulle tjeneren ikke gå til disse folkeslagene.

På samme måten sier Bibelen helt klart at en kristen ikke skal gifte seg med en ikke-kristen. (Paulus’ andre brev til menigheten i Korint, kap. 6, v. 14 til kap. 7, v.1). De må ha det eneste som virkelig betyr noe felles.

Det neste vi ser er at tjeneren spurte Gud til råds. Han bestemte ikke selv, men lot Gud bestemme. Dette så vi i begynnelsen: Gud brydde seg om at Adam skulle få «den rette.»

Men samtidig bruker han hodet: Han ser på karakteren til Rebekka. Rebekka var «meget vakker,» står det. Men tjeneren ville se om skjønnheten bare var på utsida, eller om den kom fra et godt hjerte.

Det viste Rebekka at hun hadde da hun ikke bare gav tjeneren vann når han spurte, men også kamelene.

Rebekka var også en jomfru. Ingen mann hadde «kjent» henne. Ikke bare det, men hun var «en jomfru som ingen mann hadde vært nær.» Rebekka hadde ikke hatt ti kjærester før hun endelig slo seg til ro med Isak, men ingen. Hun hadde spart alle de «utsøkte fruktene» til ham. Det samme er Bibelens ideal for en mann.

Rebekkas hjerte ble vunnet av det tjeneren fortalte om Isak, slik at hun sa: «Ja!»

Mange kristne ser på denne fortellingen også som et forbilde på den Hellige Ånd som forteller mennesker om Jesus, slik at de sier «Ja!» til ham.

Jesus

Jesus er blant annet forbildet for en mann. Jesus elsket bruden sin så høyt at han gav livet sitt for henne. Han elsket henne så høyt at han vant hennes kjærlighet.

Mannen skal ikke spørre: «Hva kan jeg få ut av dette,» men: «Hva kan jeg gi til henne?» Han skal ikke sette noen begrensninger for kjærligheten sin, men elske til døden.

Dette kan du lese mer om i Paulus’ brev til menigheten i Efesus, kap. 5, v. 18–33.

Kjærlighet og begjær

Begjær er ikke noe galt i seg selv, men må styres av kjærlighet og lydighet til Gud. Dersom dette er tilfelle, får vi nesten en symfoni:

 

Dersom kjærligheten og lydigheten mot Gud forsvinner, og begjæret får styre, forsvinner mye av skjønnheten, og noe stygt kommer inn i stedet:

 

Synd

Bibelens idealer er som vi ser ganske «strenge». Alt som er utenfor disse idealene er synd — mot Gud og mot mennesker. Klarer vi å leve etter dem? «Nei,» sier Bibelen, fordi vi ikke er i Guds bilde lenger. Vi bryter med Guds idealer og blir styrt av begjæret i stedet for av kjærligheten. Fins det da håp og renhet?

Tilgivelse

I Johannes’ evangelium, kap. 8, v. 1–12 leser vi om en gjeng med fariseere som har tatt en kvinne på fersk gjerning i hor. Hun hadde vært sammen med en mann som ikke var hennes mann. Hun var en synder, og alle visste det. Nå stod hun der, full av skam.

«Jesus er så glad i slike,» tenkte fariseerne. «Skal tro om han greier å si det som loven sier om slike: De skal steines…».

Men så satte Jesus lyskasteren på deres egne hjerter: «Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!» Da ble det litt for ubehagelig for dem å være der, og de forsvant, den ene etter den andre, de eldste først. Synder som de hadde gått og gjemt på et langt liv kom plutselig inn i flomlyset fra Jesus. «Best å stikke,» tenkte de.

Men dersom de hadde stilt seg ved siden av kvinnen, og innrømmet at de var like syndige selv, hadde de fått høre to ting: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer!» Lyset skinte også på hennes hjerte. Det var synd det hun hadde gjort. Jesus dømte henne. Men den eneste der som var uten synd, Jesus, han som kunne fordømme henne til en evig fortapelse, han sa at hun skulle slippe straffen. Han skulle selv ta den for henne på korset på Golgata.

Seier

Men han gav henne også en ny mulighet som hun ikke hadde fra før: «Gå bort, og synd ikke mer!»

Til en annen kvinne med mange nederlag bak seg sa han: «Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» (Joh 4:14) Hennes liv hadde til da vært kjennetegnet av død, ikke liv, for «syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 6:23). Nå fikk hun tilbud om noe som ville forandre livet hennes for evig. «Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham.» (Joh 7:29).

«Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater (tilgir) oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1Joh 1:9)

Tagged with →  
Share →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Looking for something?

Use the form below to search the site:


Still not finding what you're looking for? Drop us a note so we can take care of it!

Visit our friends!

A few highly recommended friends...

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.