Det finnes noe som er så bra at det ikke kan sies på ti minutter, noe som er så strålende at vi aldri blir fornøyd med noe annet. Dette er det dere unge trenger å bli møtt med, og det er det vi alle trenger. Stakkars dere, om det eneste dere har er barnetroen når dere blir møtt med alt verden kan tilby av underholdning, tenkning og tilfredsstillelse. Stakkars oss også, som ikke gav dere mer! Er det et område jeg er redd for å ha sviktet på, så er det nettopp dette.

Gud er så stor at han fyller alt i alle. Vi kan elske ham av hele vårt hjerte, med hele vår sjel, hele vår forstand og all vår kraft, uten noen gang å bli lei og uten noen gang å angre på det. Det er en slik Gud vi tilber!

David W. Gooding er en av dem som har vært med og vise frem en alt annet enn kjedelig Gud for meg, helt siden jeg selv var tenåring. Her er et utdrag fra en tale han holdt over Dommerne 3:5–11.

Hvordan ble Abraham omvendt fra avgudsdyrkelsen? Hva fikk ham til å vende ryggen til skjønnheten i sivilisasjonen han levde i?

Jo, det var dette som Stefanus forklarer oss i talen som Lukas har nedtegnet i Apostelgjerningene 6 og 7: Herlighetens Gud åpenbarte seg for Abraham og sa til ham: «Dra ut fra ditt land og fra din slekt, og jeg vil føre deg til et land, og gi deg en herlig arv!»

Det var ikke noen negativ liste med «Ikke gjør dette» og «Ikke gjør det» og «Ikke gjør det heller!» som omvendte Abraham. Det var det at han, som var oppdratt i denne strålende, men feilaktige oldtidskulturen og -sivilisasjonen, en dag møtte den levende Gud i all sin storartede herlighet — og selve herligheten til den virkelige Gud grep tak i hjertet hans og gjorde ham til en fremmed for all ettertid, utilfreds inntil han nådde den evige byen.

Jeg vet ikke hva som førte deg til Herren, om det var en eller annen uovervinnelig frykt for fortapelsen, eller om det var samvittighetsplager. Men la Peter minne oss om hva som i sin tid brakte ham til Herren. Han skriver i sitt andre brev og første kapittel om Jesus Kristus: Gud kalte oss «ved sin egen herlighet og kraft». Dette overveldende synet av Jesus Kristus, kommet i kjøtt, kommet ned som Guds sønn inn i vår triste verden for å gjøre kjent Guds herlighet — dette tok tak i Peters fantasi, hjerte, kjærlighet og tro, og gjorde også ham til en fremmed i denne verden. Han la i vei, for ikke å bli fornøyd før han nådde arven som er uforgjengelig og usmittet, og som ikke visner.

Har vi ikke alle fått øye på denne herligheten? Jeg skal bekjenne noe for dere — det er ganske stygt gjort av meg, men sånn er det, jeg kan like godt være ærlig: Da jeg var ung ble jeg av og til bedt om å tale på store ungdomsstevner. Jeg ble invitert til å reise 20-30 mil ned til disse storstevnene. Disse møtene skulle vare, la oss si en og en halv time. Når de første femti minuttene var over, med alle slags introduksjoner og underholdning av forskjellig slag, anså møtelederen det som vist å advare publikum om hva som nå kom. Han fortalte da at de hadde fått herr Noksagt fra Timbuktu til å komme og tale, men, han skulle få ti minutter, og møtelederen skulle passe på å stanse ham dersom han talte noe lenger enn disse ti minuttene, og at det snart ville være over, slik at vi kunne vende tilbake til den virkelig gode underholdningen.

Jeg tjener ikke en slik Gud! Dersom Gud er så kjedelig, vil jeg ikke ha ham! Jeg vil ikke ha en kristendom som er satt sammen av annenrangs underholdning lånt fra BBC! Jeg vil ha den virkelige Gud — i all hans storhet og prakt!

Må Gud befri oss fra å forderve de unges sinn ved gjennom møteformen vår å framstille Gud selv og hans ord som noe kjedelig, en bitter pille som må dekkes med mye sukker for i det hele tatt å være spiselig.

Abraham fikk et syn av Guds herlighet. Han ble bedt om å dra ut, og reise til et land som han skulle få til arv. I første omgang henviste dette naturligvis til det geografiske landet Kanaan. Men når forfatteren av Hebreerbrevet kommenterer dette, påpeker han at Abraham hele sitt liv levde som en fremmed og utlending i det landet, og ikke eide en kvadratmeter av det, unntatt det stykket Sara ble begravd i. I en forstand mottok han aldri oppfyllelsen av løftet. Landet skulle bli hans, men ikke nå.

Du spør: «Hva holdt ham fra å vende tilbake til Ur i Kaldea da?» Han var jo en stor sjeik, svært rik, og jeg har en mistanke om at teppene hans var veldig komfortable, og du ville måttet betale en mengde for dem nå, dersom du kunne få tak i dem. Men til tross for alt dette var det langt fra det samme å bo i et telt som å bo i Ur i Kaldea. Hva gjorde at mannen forble en fremmed og utlending?

Forfatteren av Hebreerbrevet gir oss svaret: Han hadde muligheten til å vende tilbake dersom han hadde villet det. Han ville ikke reise tilbake! Han så nemlig ikke etter Palestina — han speidet etter byen som har grunnvollene, som har Gud som bygningsmann og skaper. «For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland» — som er i himmelen, med all sin herlighet.

Som forfatteren av brevet sier: Når Abraham kommer hjem, og Gud tar ham med på omvisning i det nye Jerusalem (jeg har lyst å være til stede når det skjer, og følge med i Abrahams reaksjoner når den allmektige Gud viser ham byens herlighet: «Hva synes du om det, Abraham?»), bare forestill deg hva som ville skje dersom Abraham kom og så på byen som Gud hadde gjort i stand, og du så skuffelse i ansiktet hans. Du hørte ham si: «Du vet, Gud, det kostet meg en hel del å gi avkall på Ur i Kaldea, og være en vandrer hele livet mitt? Denne byen er visst ikke så storartet som jeg hadde tenkt…» Dersom det noen gang kunne skje, sier forfatteren av Hebreerbrevet, da ville Gud skamme seg over seg selv — skamme seg over å bli kalt Abrahams Gud. For å være noens Gud er per defininisjon å gjøre krav på å være hans absolutte makt og absolutte kjærlighet. Dersom Abraham blir skuffet over den herligheten som Gud har forberedt, vil Gud selv skamme seg over seg selv.

Det vil ikke skje: «Gud skammer seg ikke over å kalles deres Gud.» Hvorfor ikke? «Fordi han har gjort i stand en by for dem.» — og all den henrykkelse, og all den glede, og alt det underfulle i det hellige samfunnet som vi reiser til, bygget på den eneste sanne grunnvoll: Tro på den levende Gud.

Share →

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Looking for something?

Use the form below to search the site:


Still not finding what you're looking for? Drop us a note so we can take care of it!

Visit our friends!

A few highly recommended friends...

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.