For noen uker siden hadde jeg den ære og det privilegium å få døpe noen unge (og noen ikke lenger så unge) kristne. Det var en stor opplevelse for meg, noe jeg har lengtet etter lenge.

Dåpen er et av de emnene ihvertfall vi som beveger oss i bedehusland har en tendens til å feie under teppet: Vi vet at det er mange syn på saken, og for å unngå konflikt, unngår vi å snakke om det.

Men hvordan skal vi oppfylle misjonsbefalingen uten å døpe? Er dåpen virkelig så uvesentlig i den store sammenhengen at vi kan ta oss råd til å ignorere den?

Jo lenger jeg har levd som en kristen, jo mer er jeg blitt overbevist om at dåpen, og det den står for, har avgjørende betydning. Derfor var det du kan lytte til nedenfor en lenge forberedt tale.

Setter veldig pris på kommentarer og innspill fra dere som tar dere tid til å lytte. “… de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte.” (Apg 17:11)

Tenk over dette: Gud har bare ett dåpssyn! Han er den som ikke får viljen sin, om vi ikke ydmyker oss og setter oss ned sammen og ber ham om å vise oss hva det synet er…

Hva betyr dåpen? (Høyreklikk og velg “Lagre…” for å laste ned)

Tagged with →  
Share →

4 Responses to En lenge forberedt tale

  1. Svein sier:

    Fint å lytte til dette!

    Jeg mener imidlertid at det ikke er noe nytt i det du her legger fram. Det er et tradisjonelt troendes dåpssyn. Og flere av oss har gått gjennom grundige prosesser i lesning og bønn på dette og har endt på en annen praksis (hustandssdåp). Jeg synes fortsatt det ikke er nødvendig å bygge opp unødvendige motsetninger mellom disse synene, som helt fundamentalt følger samme grunnsyn på dåpens innhold. Det er et større problem når en tillegger selve handlingen “magi”, dvs gjenfødelse og hokus pokus.

    Disse som tydeligvis ble døpt i forkant av denne talen; var det ungdommer og voksne som ikke er døpt tidligere? Spørsmålet om gjendåp er ikke berørt. Hvordan ser du på det? Vil en husstandsdåp være “vranglære” eller betinge “gjendåp” om en skal oppfattes som lydig og “rett innsatt” som disippel i voksen alder?

    Noen problemstillinger reiser seg også vedrørende troendes dåp. Når er en klar for dette? Det du legger fram betinger en ganske stor grad av modenhet og bevissthet på sin kristne bekjennelse. Hvor mange ungdommer har en slik fundamental overbevisning? Døpes de for tidlig? Og hva er konsekvensen for menigheten eller Herren når det skjer? Hvis en da lever et liv som ikke er Herren verdig og kanskje vender seg bort fra menigheten og Herren i ord, tanke og handling, og deretter vender tilbake; skal en da døpes på nytt?

    Jeg ser det som helt riktig at en lar seg døpe hvis en ikke allerede er døpt. Finner det imidlertid problematisk at den som er vokst opp i et kristent hjem og døpt som barn, skal døpe seg på nytt. Nå kan en jo velge å si at den første dåpen bare var tull og et uttrykk for at ikke foreldrene visste bedre, men jeg synes en da tillegger dåpen vel mye vekt. Det blir fort et såkalt bekjennelsesspørsmål. Det er det forsåvidt i en forstand 🙂 (slik som utlagt i din tale), men jeg finner det vanskelig å forsvare at en skal ha en fasit på dette i en kristen forsamling der det er ulike syn.

    Hvis det er veldig viktig for en kristen forsamling å lande på det synet som her forkynnes, hvorfor formulerer da Paulus seg så advarende i 1. Kor. 1, der han nærmest uttrykker lettelse over ikke å ha døpt så mange. Han nevner imidlertid Stefanas` hus. Ikke bare Stefanas eller hans kone eller voksne sønner eller døtre, men Stefanas` hus. Jeg har fundert litt over hvorfor ikke Paulus her nytter anledningen til å presisere at det kun var bekjennende voksne kristne han døpte…og hvorfor han heller ikke gjør det de andre steder han har anledning. Han skriver først og fremst om dåpens innhold og ikke dens form; og slik er del vel også hos de andre apostlene.

    Gal 3:27: Gjelder dette kunne troendes dåp eller kan det ikke like gjerne gjelde den som er døpt som barn? Det å ikle seg Kristus.

    Apostel Gjerningen har sammensatt praksis. Det er ikke entydig fra denne boken hva som er riktig dåpspraksis, sålangt jeg kan se, selv om hovedtendensen naturlig nok er troendes dåp etterhvert som evangeliet skrider fram. Vi er imidlertid i en annen situasjon menighetsmessig.

    Jeg er overbevist om at Herren kun har et syn på dåpens innhold og det tror jeg vi kan enes om. Hva om det ikke finnes et syn på dåpspraksis? Hva om det er slik at både dåp av husstand og troendes dåp burde være praksisen i en kristen menighet, alt etter om du er født inn i en kristent hjem og menighet, eller om du er “utenfor” og kommer inn? Kanskje det egentlig er såkalt barnevelsignelse (en underlig konstruksjon egentlig, men helt naturlig med tanke på å be for nyfødte medlemmer av en menighet – men ingen bibelsk berettigelse egentlig…) som burde tas bort og at vår praksis burde vært barnedåp og troendes dåp? Kanskje trår vi helt feil hvis vi skal bli overbevist (slik mange sier med deg) om at det kun er troendes dåp som gjelder (det er nemlig det du egentlig sier – du mener ikke at vi skal gå innfor Herren sammen g komme ut av lønnkammeret med et barne- eller husstandsdåpssyn). 🙂

    Hadde Palus, Peter, Jakob, Judas eller Johannes vært klinkende klar på hva som er praksisEN i den kristne menighet, så hadde det nå vært en ting. Sålenge jeg ikke har blitt overbevist om det, heller jeg til min antydning over. Synes flere burde fått opp øynene for barnedåpen i en kristen forsamling, som jeg finner langt mer naturlig enn barnevelsignelse (ikke misforstå – det er fint nok det, altså).

    Kan hende vi på reformert hold har tenkt helt feil om dette; at det er et enten eller. Jeg har forøvrig aldri falt for den fristelsen (annet enn en periode fra jeg var ca 17 til 21 da nyanser var et fremmedord) til å tro at det kun er 1 praksis som er riktig her. Hvis far og mor vil følge Herren, er det heller ikke unaturlig at barna døpes. Hvis unge eller voksne “rives” rett ut av hedningentilværelsen, er det helt naturlig å ha et før og nå, dvs vise det offentlig gjennom dåp. Har en helt annen betydning, som du selv nevner, i f.eks. muslimske land og dette kan sammenlignes med deler av det som skjer i Ap.gj, sålangt jeg kan se.

    Jeg tror ikke det er riktig av oss å presse fram det såkalte ENE synet i denne sak. Kanskje må Herren vise oss at det ikke er riktig å forfekte kun en praksis? Det er jo det dette handler om. Det fundamentale synet på dåpen vet jeg ikke om vi er så uenig om, dvs dåpens innhold. Det ville overraske meg.

    • dabide sier:

      Før jeg svarer, kunne jeg tenkt meg å stille et avklaringsspørsmål, for å gi meg selv litt tid… 😉

      Hva betyr selve dåpshandlingen etter ditt syn, altså: 1) Hva symboliserer den, og 2) hvilken rolle spiller den fysiske handlingen? Med andre ord, hvorfor vil Gud at vi skal døpe?

  2. John Roger sier:

    Svein: Jeg ser det faktisk slik at det du beskriver er èn praksis, og ikke behøver å problematisere det med å lage et skille i to praksiser. — Jeg og mitt hus vi vil tjene Herren, da er det helt naturlig for meg at mitt hus døpes til dette disippelskap/tjeneste (altså derfor også mine barn). For noen som er utenfor og blir frelst er det også naturlig å døpes til dette disippelskap/tjeneste (da er de kanskje alene og voksne).

  3. agnar sier:

    Flott tale og gode poeng i talen 🙂 Synest det er flott at vi tenker gjennom kva den einaste handlingen vi kan uføre ovenfor Gud skal bety. Resten er av jesu nåde…. Eg er født kverulant og det bruker Jesus meg som i sitt arbeid – han møter meg slik eg er,på mitt nivå. Om dåpen kunne føre meg til felse , ville eg aldrig gå ut av døypekaret igjen – for da var eg trygg på felse. Men det å tro , er nettopp å setje sin lit til ukjendte faktorar. Eg veit på Jesus , men må stole på at han ikkje bløffar meg med sine løfter og befaling. Eg blei døypt inn i menigheten som barn og har blitt oppdratt i denne tro etterpå. Underveis har det sjølvskt vært bare svik og unnasluntring sett fra Guds ståsted – dåpen blir da ikkje gyldig for Gud – men ettersom eg får gjøyme meg bak ryggen på Jesus , så ser han bare ein “engel av ein snart 40 år gammal gutt” , og dermed trengs ikkje meir. Dåpen er ein flott anlednig til å offentlig vise at vi ønsker å følge Jesus , men vi er allerede frelst , ettersom dåpen kjem etter omvendelsen. Men når så vi er frelst og døypt , så vil neste generasjon (mine barn) snart komme – og dei er ikkje av denne jord ettersom dei er av eit Guds barn. – dermed får vi eit spørsmål som eg fin liten refleksjon over i bibelen – kva med “2.generasjon” ? blir da barnedåp ein naturlig handlig , eller skal EG bestemme når mitt barn er troande nok?(som deira læremeister) I første generasjon troande er eg fullstendig enig med deg i din tale – men kva med 2.generasjon – som vandrer i lyset fra fødsel? 🙂

Legg igjen en kommentar til dabide Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Looking for something?

Use the form below to search the site:


Still not finding what you're looking for? Drop us a note so we can take care of it!

Visit our friends!

A few highly recommended friends...

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.