Det sies ofte om oss evangeliske kristne at vi er enige om det viktigste. Det er mye mulig, men her er en liste med ting vi ikke er enige om, i litt tilfeldig rekkefølge:
- Frelse: Er det frelse i dåp/nattverd? Kan man ta imot Jesus som frelser uten å ta imot ham som herre? Kan man miste frelsen? Hva skjer med dem som ikke tror? Hva skjer med dem som ikke har hørt om Jesus?
- Nattverd: Minnemåltid eller nådemiddel?
- Dåp: Troendes dåp eller barnedåp? Hvis barnedåp, familiedåp (“husholdningsdåp”) eller kirkelig dåp? Hvis troendes dåp, hva med gjendåp?
- Skilsmisse: Tillatt? Hvilke grunner er i så fall gyldige? Hva med gjengifte? Hvilken betydning har det om skilsmissen fant sted før man ble en kristen? Hva med dem som allerede er gift på ny?
- Kjønnsroller: Er noen tjenester bare forbeholdt menn? I så fall hvilke? Skal en kvinne tildekke hodet når hun ber eller taler profetisk? Er det noen sammenheng hvor hun ikke skal si noe? Kulturelt begrunnet?
- Karismatikk: Er de karismatiske gavene noe som hører aposteltiden til, eller kan vi forvente å se dem i virksomhet i dag? Alle, i så fall? Hvordan ser de ut i praksis?
- Menighetstukt: Fins det situasjoner der et menighetsmedlem skal ekskluderes? Hvilke, i så fall, og hvordan?
- Lederskap: Pastor/prest, eldste, eller ingen av delene? Hvordan velges de ut? Hvilken autoritet har de?
- Omgang med alkohol: Måtehold eller avhold?
Listen kan helt sikkert gjøres lenger, men den er lang nok til å ta motet fra noen og enhver. Er ikke dette også viktige spørsmål? Hva gjør vi med det faktum at vi er uenige om slike spørsmål, kanskje også innad i samme menighet?
Når to personer er uenige, finnes det i praksis tre mulige løsninger: Skilsmisse, kompromiss, eller enighet.
Skilsmisse
Det å skille lag er en relativt enkel måte å fjerne en konflikt på, men den er ofte smertefull. Det vanskelige spørsmålet er om det er rett for kristne, som er ett i Kristus, å skille lag på grunn av uenighet. Samtidig er det veldig vanskelig å leve sammen dersom man er uenige om grunnleggende ting.
Kompromiss
Som oftest ender man opp med å bli enige om å være uenige. Det høres kanskje fint ut, men er ikke uproblematisk: Ofte er det i praksis flertallet som får viljen sin i slike tilfeller, noe som skaper frustrasjon hos mindretallet. Andre ganger klarer man å diskutere seg frem til en løsning som begge parter kan akseptere.
Mye viktigere er det faktum at begge disse løsningene har et felles problem: Det fins en tredje part, nemlig Gud. Både vi selv og menigheten tilhører ham. Hvordan vet vi om han kan akseptere kompromisset vårt? Er det ikke ofte han som blir sittende igjen med svarteper etter at vi har forhandlet ferdig?
Enighet
Jeg vil slå et slag for enighet, både fordi jeg tror det er Guds vilje, og fordi det er mulig:
Men jeg formaner dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må føre samme tale, at det ikke må være splittelse blant dere, men at dere må være fast forenet i samme sinn og samme tanke. For av Kloes folk er det blitt meg fortalt om dere, mine brødre, at det er stridigheter blant dere. (1Kor 1:10-11)
Hva er årsaken til at spørsmål som de som er nevnt lenger oppe ofte fører til bitterhet, strid, baktalelse og splittelse?
Er motparten problemet?
Et vanlig reaksjonsmønster er å se det slik at motparten har et problem: De er uopplyste, uåndelige, kranglevorne, eller i verste fall, ondskapsfulle. Alt dette kan jo stemme i visse tilfeller, men kan det ikke ofte være at de ganske enkelt ikke forstår hva du sier? Kan det være at du er for dårlig til å forklare?
Kan det kanskje hende at det er du som tar feil? Eller at begge tar feil? Har du tatt feil før? Hvor lang tid brukte du på å finne det ut? Kan det være at begge trenger tid?
Er målet ditt å overbevise, eller bare å overtale? Har du et brennende ønske om at de andre må se det du har sett, eller vil du bare ha rett og vinne diskusjonen? Handler det om Gud og din neste, eller handler det om deg selv?
Er Bibelen problemet?
Har Gud uttrykt seg for uklart? Det er det vi ofte sier, om enn ikke med ord, så med praksisen vår. I praksis er vår forstand, vår såkalt sunne fornuft, blitt den endegyldige målestokken for hva vi praktiserer: Forstår vi ikke det som står skrevet, eller enda verre, forstår vi ikke vitsen med det (“Hallo, vi lever jo i 2012!”), så lar vi det bare ligge.
Burde vi ikke først ryddet bort de enorme “hvite flekkene på kartet” vi har i forhold til Bibelen? I praksis er det bare en liten brøkdel av den som er i bruk, og det som er i bruk, blir ofte tatt helt ut av sin sammenheng. Kanskje det er vår mangel på kunnskap som er problemet? Eller er det viljen til å være lydig mot det som står skrevet som mangler?
En enda bedre vei
Egentlig har vi et felles problem når vi er uenige, fordi vi ikke oppfyller det Paulus formaner oss til, nemlig å “være fast forenet i samme sinn og samme tanke”. Dermed har vi et felles bønneemne vi kan gå til Guds trone med. Hva om vi prøvde det? I ydmykhet bøye kne sammen og bekjenne vår manglende evne til å komme til enighet om hva som er hans vilje? Be ham om å vise oss hva i oss som hindrer?
Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den. Men han må be i tro, uten å tvile. For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes av vinden. Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, slik en tvesinnet mann, ustø på alle sine veier. (Jak 1:5-8)
Deretter kan vi sette oss ned med en åpen Bibel, og granske sammen. Kanskje da underet skjer, at sløret blir tatt bort, og vi ser både herligheten og meningen med det Gud har sagt.
Vel, jeg har fortsatt ikke hørt talen, og intensjonen i det du skriver er ikke vanskelig å være enig om. Utgangspunktet var dåpen. Vi setter oss ned, gransker skriftene, er enig om dåpens innhold, ber videre,men ender med ulikt syn på dåpens form/ytre uttrykk. La oss si at jeg fortsatt anser dåp av barn som naturlig. Du finner troendes dåp like naturlig. Vi kan begge grunngi det rimelig godt utifra Skriften. Sannsynligvis – hvis vi gjør dette til et “bekjennelsesspørsmål”, noe en altfor ofte i reformerte kretser har gjort, skiller vi lag. Selv om vi vet at det ikke har vært entydig klarhet om dette spørsmålet blant kristne OG anerkjente bibelfortolkere i 2000 år. Vi må velge våre slag, broder, og dette er ikke et av de, innenfor den synsbredde og det bibelsyn vi står på. En ting er at flertallet ofte seirer i dette spørsmålet (jeg er ikke blant de i våre kretser), men flertallet (les: troendes dåp) har en klar tendens til å ha manglende respekt for de som står for det som kalles husstandsdåp – selv om det faktisk er en av de praksiser som tydelig forekommer i den første menighet. Så da blir mitt spørsmål: Innfor Gud for å bli enig om hva? Eller innfor Gud for å få en riktig hjerteinnstilling for å kunne leve med de små nyanser, som heller skulle virke samlende enn splittende. Synes ikke synet på dåpen uten videre kan sammenlignes med skilsmisse/gjengifte og forholdet til alkohol. 🙂
Ser poenget ditt, hvis vi forutsetter at det bare er nyanseforskjeller det gjelder.
Tror jeg må svare i flere deler:
1. Dersom vi to var ledere og/eller lærere i samme menighet, mener jeg vi hadde hatt en plikt til å forsøke den veien jeg skisserer. Kanskje hadde vi da blitt enige? Dersom utgangspunktet er “dette har kristne kranglet om i 2000 år, så dette blir vi aldri enige om”, kan det hende sannsynligheten er mindre enn om utgangspunktet er et sterkt ønske og tro til Gud om at han kan skape denne enigheten. Enig? 😉 Kan det være at den veien jeg skisserer ikke er blitt prøvd så ofte?
2. Når det konkret gjelder forholdet mellom husstandsdåp og troendes dåp, oppfatter jeg ikke at disse to praksisene deler samme syn på innholdet i dåpen. Mitt syn på dåpen knytter den opp til disippelskap, og disippelskap knytter jeg til individuell omvendelse og overgivelse. Dette får konsekvenser for både tidspunkt og form. Er imidlertid helt enig i at det virkelige og vesentlige spørsmålet er hva dåpen er. Men jeg har tatt feil før…
3. Dersom ledere i en menighet ikke klarer å komme til en felles forståelse av hva som er rett praksis i en del av de spørsmålene jeg nevner (for meg er dåp et så viktig spørsmål), tror jeg de ihvertfall utad bør stå for ett syn. Dersom det ikke er mulig, og bønnen om “enhet i tro” ikke blir besvart, er det kanskje bedre at den ene parten forlater lederskapet?
Til slutt: Synes ikke synet på skilsmisse/gjengifte uten videre kan sammenlignes med forholdet til alkohol. 😉
For det første: Er helt enig i siste setning! 🙂
1. Selvsagt enig!
2. Egentlig enig her også, og jeg brukte dette som eksempel, selv om det skinner gjennom at jeg har tro for og vi har praktisert husstandsdåp. For oss har det vært en stor velsignelse.
3. Her er jeg nok uenig. Ikke i at vi skal be om Guds lys og veiledning, men at det er nødvendig å stå for et tydelig syn utad. Rett forstått er ikke spørsmålet avgjørende nok for enheten iblant oss. Jeg ser at flere som kommer inn ønsker at det skal være slik, men da vel og merke deres dåpssyn. Her ligger kimen til splittelse hele veien. Jeg har ikke et godt svar på utfordringen, annet enn at jeg tror en menighet an leve bra med ulik syn og praksis på dette spørsmålet, bare en er tydelig på hva en ikke står for (les: Luthersk dåpssyn).
Hei gutter.
Stilig med litt tankearbeid rundt disse ting.
Når det gjelder vanskeligheter rundt praksis synes jeg nok faktisk at spørsmålet om gjengifte er det vanskeligste å forholde seg til.
Angående dåpen er nok vår praksis lik det Svein beskriver. Det jeg oppfatter som et “vannskille” i dåpsspørsmålet er faktisk om man mener arvesynden er domsgrunnlag eller ikke. Fordi det er så vesentlig i et så viktig spørsmål som forståelsen av forsoningens utstrekning (betydningen av den siste Adam).
@Svein: Da er vi jo nesten enige! 🙂
Når det gjelder svaret på nr. 3, er det helt sikkert avhengig av hvor viktig man synes det det gjelder er. Antar at talen min om dåpen gir en liten pekepinn om hvorfor jeg synes dåpen er veldig viktig. Men dåpsdebatten kan vi jo heller ta under den bloggposten… 🙂
@John Roger: Det du sier illustrerer vel at vi er nødt til å ta tak i en del av disse spørsmålene. Spørsmålet om gjengifte er et godt eksempel på noe som har svært direkte konsekvenser både i menneskers privatliv og menighetsliv.
Helt enig! Flott med litt debatt på en positiv og konstruktiv måte. Det John Roger påpeker er helt avgjørende, ja, og jeg er også enig i et spørsmålet vedrørende gjengifte har større praktisk aktualitet i våre tider.
Noe av uenigheten vedr dette “på vår side” er tilnærmet akademisk og jeg har selvsagt respekt for det du sier i din tale, David, men mener fortsatt at det innen rammen av det du her står for og det eks jeg står for, ikke bør lages unødvendige problemer for sameksistens. Dette kommer oftest fra “ditt hold” da det ser ut til at den som tar et bevisst og tydelig standpunkt for troendes dåp, i noen tilfeller får problem med å sameksistere med andre med samme plattform uten samme praksis. Da synes jeg det i praksis blir veldig likt den intoleranse/manglende respekt flere av oss tidligere tider har opplevd fra luthersk hold. Det synes jeg er trist og splittende; hvis det blir konsekvensen av din tale, for å si det slik.
Jeg er også veldig opptatt av at det skal være rom for ulike meninger i et kristent fellesskap, og tid nok til at erkjennelse får vokse fram.
Det som ofte skaper problemer for sameksistens, er de oppfatningene som fungerer definerende i et fellesskap, en organisasjon eller en bevegelse. De som stiller spørsmål med disse, går over fra å være “en av oss” til å være “en av de andre”. Dersom du stiller spørsmål ved troendes dåp, kan du ikke være baptist, dersom du tror at tegn og under hører aposteltiden til, sliter du i en karismatisk menighet. Slike definerende punkter har også en tendens til å sementere forskjeller, slik at man aldri kommer til enighet.
Jeg har lært å sette pris på fellesskap som ikke fungerer slik, og tror det er helt nødvendig hvis hver generasjon skal få dannet seg sine egne overbevisninger i stedet for “nedarvede”.
Samtidig lærer bibelen at menigheten skal underordne seg de eldste. Som kjent er det i spørsmål hvor man er uenige at underordning kommer inn i bildet. I viktige spørsmål og spørsmål som angår praktiske ting tror jeg det må være én linje, men de som stiller spørsmål med denne må tas på alvor og høres.
Når det gjelder problemer med sameksistens i dåpsspørsmålet, har det muligens med konsekvensene av det enkelte standpunkt å gjøre: Dersom du ser dåpen som et sakrament, betyr det at husstandsdåp og troendes dåp frarøver små barn nåden. Dersom du ser dåpen som knyttet til individuell omvendelse og disippelskap, frarøver den dem som døpes som små den personlige opplevelsen av å “la seg døpe”. Dersom du står for husstandsdåp, ser du kanskje troendes dåp bare som en forsinket versjon av det samme, og har dermed mindre problemer med det?
helt enig med…. dabide sier