«De ble slått av stor frykt og sa seg imellom: Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder ham?» (Mark 4:41)

Frykt  for omstendighetene

Oppglødde og fulle av ny kunnskap etter en lang dag sammen med Jesus var disiplene på vei over Genesaretsjøen. Jesus lå og sov bak i båten, trett av det harde dagsverket. Plutselig kom en sterk vind, bølgene ble pisket opp til farlige høyder i løpet av kort tid, og båten holdt på å fylles av vann.

Disiplene ble redde. Hadde de ikke grunn til det? De var jo i ferd med å synke. Alt tydet på at deres siste time var kommet. De hadde vært ute i hardt vær før, men dette var annerledes. De kom til å gå under, det var sikkert, men det som plaget dem mest var at Herren ikke syntes å bry seg en gang. Han lå og sov.  «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»

Disiplene kalte ham Mester. Det betyr «lærer», som i forholdet mellom mester og lærling (disippel). De hadde vært en hel dag sammen med Læreren, han som kunne forklare alt for dem, han som åpnet vinduene mot evighetens verden for dem. «De var slått av undring over hans lære, for han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde.»(Mark 1:22) Nå stod de ansikt til ansikt med livets realiteter, og Læreren sov.

Har du opplevd lignende ting? Du har vært på et møte eller et stevne og blitt fascinert av bibelundervisningen. Du har møtt Læreren, og han har fått fylle hjertet ditt med undring og tilbedelse. Så kommer mandag morgen, og alt går på tverke. Du føler deg hjelpeløs, og det du lærte synes ikke å være til nytte i det hele tatt i møte med livets realiteter. Krefter du ikke har kontroll over truer med å ødelegge livet ditt. Du blir redd.

Men disiplene skulle snart få møte en som ikke bare kunne forklare dem hvordan alt henger sammen, en som kunne gi ro for de urolige tankene og de mange spørsmålene. De skulle få møte en som hadde kontroll over alle ting, en som ikke bare var Læreren, men også Herren.

Falske guder

Paulus og Barnabas var på sin første misjonsreise. De hadde gått fra by til by og forkynt evangeliet. Nå var de på flukt fra dem som ville forfølge dem, og befant seg ute på landsbygda i byen Lystra. Der så de «en mann som var lam i føttene, han var vanfør fra fødselen av og hadde aldri kunnet gå.» (Apg 14:8).

Mannen var i en håpløs situasjon. Ingen lege kunne hjelpe ham. Guder var det nok av. Det var de som hadde tildelt ham denne skjebnen. Men ingen av dem hadde løftet en finger for å gjøre ham frisk. Alle offer i verden kunne ikke få gudene til å gripe inn.

Vi mennesker lever under innflytelse av krefter som er sterkere enn oss. Vær og vind, økonomien, kjærligheten, sola, prosessene i vår egen kropp: Alle disse bidrar til å gjøre livet levelig og fylle det med glede. Samtidig kan de samme kreftene vende seg mot oss:  Et jordskjelv, en flodbølge eller et lite virus kan ødelegge oss i løpet av sekunder eller gjennom årevis med seigpining.

Disse kreftene kalte datidens mennesker guder. De hadde en stormgud, en krigens gud, en kjærlighetsgudinne, en gud for vinens gleder og så videre. Disse gudene måtte en holde seg inne med og blidgjøre for å ha det godt i livet. Byene var fulle av templer , prester, vismenn og trollmenn som tilbød kunnskap om disse gudene og innflytelse over disse kreftene. Men ve det menneske eller det folk som hadde fått gudene mot seg. Da var det ingen høyere instans som kunne hjelpe. De var uten Gud og uten håp i en fiendtlig verden.

I vår tid og vår del av verden kaller vi ikke disse kreftene guder lenger. De fleste har ingen tro på at det går an å påvirke dem med offer eller trylleamuletter.

Men vi har lært oss å temme disse kreftene: Gjødsel og sprøytemidler holder kontroll på avlingene, medisiner og leger holder oss friske, vi bygger jordskjelvsikre hus der det er aktuelt, og dersom det likevel skulle gå galt har vi forsikringsselskaper og sosiale sikkerhetsnett.

Situasjonen er den samme: Disse kreftene er de som bestemmer, og vender de seg mot oss, har vi ingen sjanse.

De siste årene har det vært mye snakk om global oppvarming. Grønlandsisen er i ferd med å smelte, havet kan komme til å stige, og været kan komme til å endre seg. Ødeleggende naturkatastrofer truer. Alles øyne er vendt mot våre prester og vismenn, nemlig vitenskapen og politikerne. Det er vi som har skapt problemene, men vi mener å ha innflytelse nok over naturen til å kunne bremse denne utviklingen — dersom alle er villige til å ofre.

Hva om det er for sent? Hva om vi ikke kan gjøre noe? Da har vi ingenting å stille opp med, og kan bare avvente gudenes vrede.

«Nei!» roper Paulus og Barnabas. Disse gudene er ikke guder. Det er en som står over alt dette, og som har makt over disse kreftene. Det er «den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som er i dem. I tidligere slekters tid har han latt alle hedningefolkene vandre sine egne veier. Men han lot seg ikke uten vitnesbyrd. Han gjorde godt. Fra himmelen sendte han dere regn og fruktbare årstider, og han mettet deres hjerter med føde og glede.» (Apg 14:15–17)

Det var ham alt det gode kom fra. Det var han som gjorde den lamme frisk, som skapte liv og bevegelse der det ikke var forutsetninger for det, og det var han som stillet stormen og bølgene for disiplene med et ord.

Frykt for Herren

Disiplene var redde nok da bølgene slo inn i båten, men da de hadde fått et glimt av Herrens storhet ble de virkelig redde. Hva var dette for en?

Ofte frykter vi de samme tingene som de som er uten Gud frykter, og stoler på de samme tingene som de som er uten håp. Da lar Gud oss møte krefter som er større enn oss, slik at vi blir hjelpeløse. Det er da vi oppdager hvem som er med oss i båten: Den levende, fryktinngytende Gud, han som skapte alt og har makt over alt. Da slipper vi å frykte noe annet i denne verden.

Han er for stor til at noen kan ha makt over ham. Ingen offer og trylleformler kan bestikke ham. Vitenskapen kan ikke fatte ham. Han kan ødelegge oss med et pust. Men han elsker oss. «De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam.» (Salme 34:6). Det var en som for alltid gjorde ham tilfreds, slik at han kan vise nåde mot slike som deg og meg. Vi kan få leve i hans gunst. Asaf sa det slik i Salme 73:

Men jeg blir alltid hos deg,
du har grepet min høyre hånd.
Du leder meg ved ditt råd,
og deretter tar du meg opp i herlighet.
Hvem har jeg ellers i himmelen?
Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden.
Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter,
så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig.
For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne.

Du utrydder hver den som er utro mot deg.
Men for meg er det godt å holde meg nær til Gud.

Jeg tar min tilflukt til Herren Herren
for å fortelle alle dine gjerninger.

Evangeliet

Vi lever blant et folk hvor det store flertallet i følge undersøkelser betegner seg selv som lykkelige eller svært lykkelige. De aller fleste får leve til de blir 80. Materielt er det få i verden som har det bedre enn oss. Likevel lever alle under denne grunnleggende frykten: Hva om det går galt? Hva om jeg blir syk? Hva om ektefellen min går fra meg? Hva med døden?

Det store problemet er nemlig dette: De er uten Gud. De har ingen som er større enn det som truer dem , ingen som er større enn deres egen svakhet og utilstrekkelighet — ingen som er større en syndens krefter som herjer i dem og i omgivelsene deres. De er uten håp. Det er ingen framtid ut over dette livet. Det er ingen befrielse fra slaveriet under forgjengeligheten.

En dag skal menneskenes illusjoner bli knust. En dag skal Gud på ny holde dom over alle Egypts guder (2M 12:12). Naturkreftene skal ødelegge jorden, og alle skal se hvem det er som styrer: «Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud Herren, Den Allmektige regjerer som konge!» (Åp 19:6)

Hva skal vi si? Paulus og Barnabas visste hva de skulle si: «Også vi er mennesker under de samme kår som dere. Og vi forkynner dere evangeliet, at dere skal vende dere bort fra disse falske guder til den levende Gud, han som gjorde himmelen og jorden og havet og alt som er i dem.» (Apg 14:15).

La oss også ta vår tilflukt til Herren Herren, og fortelle alle hans gjerninger!

Tagged with →  
Share →

One Response to Frykt

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Looking for something?

Use the form below to search the site:


Still not finding what you're looking for? Drop us a note so we can take care of it!

Visit our friends!

A few highly recommended friends...

Set your Twitter account name in your settings to use the TwitterBar Section.