Jeg traff en dame her om dagen. Hun er medlem av en frimenighet. Men med sin bakgrunn fra bedehuset, telte hun på knappene. Hun savnet forkynnelse om Israel og endetiden. Det ble for mye menighetsvekst og aktiviteter.
På bedehuset treffer jeg stadig folk som teller på knappene. Tradisjonalismen gjør det vanskelig å tenke menighet. Det som er igjen av hår på søndagsmøtene blir bare gråere, mens cafelatte-folket drikker sin drikk uten salmer og preken som topping.
I pinsekretser treffer jeg også folk som teller på knappene. Profetiene, helbredelsene og løfter om åndens gjerninger forsvinner i kjølvannet av maktpersoner, splittelser og skuffelser.
Bare sjelden treffer jeg folk som savner mer fokus på Jesus. Alt for sjelden savner jeg dette selv.
Var det derfor Jesus bød oss å drikke vinen og å bryte brødet – til minne om Ham?
Hvor ofte bør vi feire dette kjærlighetsmåltidet? En gang om måneden? En gang i uka? Daglig?
Hvor ofte sier du til din partner at du er glad i vedkommede? En gang i året?
By: Matt
Takk for påminnelsen!
For noen uker siden var jeg på et møte. Av forskjellige årsaker gikk jeg dit med svært lave forventninger, men jeg gikk glad og oppløftet hjem igjen. Hvorfor? Taleren snakket om Jesus. Egentlig var det ikke noen tale, men en gjenfortelling i fugleperspektiv av evangeliene.
Hvorfor gjorde det slikt inntrykk? Jo, jeg følte det var så lenge siden jeg hadde hørt noen virkelig snakke om Jesus på møtene…